Sosiale medier kan understøtte opprør - og de kan gi radiojournalister en helt ny kontaktflate, forteller BBCs Claire Wardle på Radiodager.

Claire Wardle forsker på sosiale medier og journalistikk i Storbritannia. Hun er tilknyttet BBC College of Journalism, og kommer til årets Radiodager for å fortelle oss hvordan sosiale medier kan revolusjonere måten vi jobber journalistisk på.

Den siste store mediehendelsen der sosiale medier har spilt en viktig rolle, var de omfattende opptøyene i flere britiske byer i sommer. Vi tok en prat med Claire om hva hun mente om de sosiale medienes rolle i dekningen av opptøyene i Storbritannia.

På hvilken måte vil du si at folks bruk av sosiale medier som BlackBerry Messenger, Twitter og Facebook var nyttig for journalister, i den forstand at det bidro til å gi dem skup og gode historier?

Claire: I løpet av de siste tre årene har sosiale medier blitt en uvurderlig kilde og et enormt nyttig verktøy for journalister til å dekke hendelser som for eksempel London-opptøyene. Før ville journalister skrive en kort artikkel og avslutte denne med å oppfordre folk som hadde bilder eller tips til å ringe inn til redaksjonen. Nå trenger ikke journalistene lenger å vente på at folk ringer inn – de kan komme i umiddelbar kontakt med folk som er der det skjer, når det skjer, og få svar der og da på spørsmål de måtte ha. Slik kan de avkrefte eller bekrefte informasjon nesten med en gang, få tillatelse til å bruke bilder osv.

På hovedkvelden for London-opptøyene var det over 50 hendelser spredd rundt i London by, og sosiale medier gjorde at journalistene fikk et inntrykk av omfanget av hendelsene i sanntid. Men sosiale medier førte også til at en annen historie kom frem i dagen, nemlig den om fellesskapet som stod sammen om å få ryddet opp i etterkant. Det startet nemlig på sosiale medier, og spredde seg raskt til alle sosiale nettverk i løpet av de neste dagene. 

På hvilken måte var bruken av sosiale medier en utfordring for journalistene?

Claire: Selv om sosiale medier var til stor hjelp for journalistene så innebar de også en del utfordringer. Det var mange rykter som sirkulerte på forskjellige sosiale nettverk, og spesielt når det gjelder en krise som denne, der utviklingen skjer så raskt, er det farlig med rykter siden det er fristende å publisere informasjon man har fått fra sosiale medier uten å foreta en grundig faktasjekk først.  

Det er også viktig å legge merke til de ulike typene sosiale medier som ble brukt. Mange av de som var direkte involvert i opprørene brukte Blackberry Messenger (BBM) som er et relativt lukket kommunikasjonssystem. Journalister hadde ikke tilgang til disse meldingene hvis de ikke ble sendt derfra og ut på andre, åpnere sosiale medier. Twitter ble på den andre siden brukt mer av journalister til å dele informasjon og å finne kilder og info.  

Brukte reportere og nyhetsmedier de sosiale mediene på gode og effektive måter for å dekke opptøyene, slik du ser det?

Alt i alt synes jeg det var noen fantastiske eksempler på individuelle journalister som brukte sosiale medier godt og effektivt under opprørene. Paul Lewis fra The Guardian var ute på gatene i tre netter og gjorde noen flotte reportasjer i sanntid på Twitter.

Det var også andre unge journalister som brukte Storify. Og James Cridland laget et fint google kart med bekreftede historier fra hendelsene.

De store nyhetsorganisasjonene gjorde også en del bra arbeid, men jeg synes det ble tydelig hvordan en hendelse som denne, med stadig ny utvikling og nye vendinger, ble fortalt mye mer effektivt av individuelle journalister som brukte sosiale medier på eget initiativ.

Det kan heller se ut som om aviser, tv og radio sin rolle er å komme på banen i etterkant med kontekstualisering og analyser – selv om kanskje ikke alt som ble sagt og skrevet der heller var like godt som det burde ha vært.

Kunne og burde journalistene som dekket hendelsene ha gjort det på en annen måte?

Claire: For hver slik hendelse som skjer i verden, blir det tydeligere og tydeligere hvor viktig de sosiale mediene er for å fortelle en historie. Hver gang det skjer en stor sak, ser du flere og flere journalister kaste seg på sosiale medier, men det disse typene historier viser oss er at når en stor historie skjer, så må du allerede ha et sterkt bånd til lytterne og allerede ha bygget opp et tillitsforhold til publikummet ditt for at det egentlig skal ha noen hensikt.

En av grunnene til at nettopp Paul Lewis sine reportasjer var så gode var fordi han allerede hadde et godt rykte som en reporter som er flink til å bruke sosiale medier. Det betydde at han kunne bruke Twitter til å spørre folk om forslag, tilbakemeldinger og tips – og folk gav det til han.

Så mens jeg altså tror at de fleste nyhetsredaksjoner i Storbritannia gjorde det greit nok, så var det de som allerede hadde bygget seg opp et nært forhold til publikum på sosiale medier som fortalte de aller beste historiene fra opptøyene.

Var journalistene som brukte sosiale medier i dekningen av opptøyene kritiske nok til informasjonen og kildene de fant på nettet?

Faktasjekk er et nøkkelord i forhold til hvordan journalister bør forholde seg til sosiale medier, og jeg så journalister som trakk forhastede konklusjoner under opptøyene. Men det er så å si uunngåelig. Å få bekreftet at uttalelser er sanne og riktige har alltid vært en utfordring i journalistikken, og siden sosiale medier bidrar til å øke tempoet i yrket, vil det nok skje oftere enn før at man publiserer informasjon litt for raskt og uten å ha sjekket det grundig nok.

Men alt i alt var jeg positivt overrasket over å se at journalister og folk flest var skeptiske til ryktespredning og at de minnet hverandre på at de måtte sjekke om kildene var troverdige. Jeg så for eksempel noen journalister lage lister på Twitter, med andre journalister du kunne gå til for å få nøyaktig og riktig informasjon. Oppdateringer som disse var viktige på de mest kaotiske tidspunktene, da ryktene var mange.

Bidro journalisters bruk av sosiale medier til å forverre opptøyene, på noen måte? Eller førte det med seg etiske problemer, for eksempel i forhold til identifisering av ungdommer som deltok i opptøyene?

Det var ikke slik at folk nødvendigvis ble identifisert, men det har definitivt vært påpekt at journalister kan ha bidratt til å oppildne situasjonen med sin bruk av sosiale medier. For eksempel når en reporter skrev at “Jeg er på vei til sted X fordi jeg har hørt det er trøbbel på gang der”, så har det blitt påpekt at dette kan ha bidratt til å trekke folk som deltok i opptøyene dit.

En annen interessant sak er at Manchester-politiet startet å bruke Twitter-kontoen deres til å navngi arresterte i forbindelse med opptøyene. Tweet’ene inkluderte navn, adresse og fødselsdato. Noen støttet denne typen offentlig gapestokk, mens andre syntes det var veldig ukomfortabelt. Uansett tror jeg vi vil få se nye etiske standarder i framtida når det gjelder hva journalister kan og ikke kan gjøre når de raporterer i sanntid gjennom sosiale medier.

De som deltok i opprørene brukte hovedsakelig Blackberry Messenger, mens journalistene holdt seg til Twitter og Facebook. Er media for opptatt av disse to plattformene, tror du?

Journalister er absolutt mest opptatt av Twitter og Facebook, ja, mens BBM sjeldent har vært nevnt i journalistisk sammenheng før nå, på grunn av sin begrensede åpenhet. Nesten alt på Twitter er tilgjengelig for alle, mens noe er åpent på Facebook. Men også der begynner folk i større og større grad å lukke profilene sine for innsyn.

Når det gjelder hvorfor journalister er så opptatte av akkurat Twitter og Facebook, så er det en grei ting å huske at nyheter lekker nesten alltid først på Twitter, og sprer seg derfra til Facebook. Det er fordi politikere og kjendiser ofte er på Twitter, og hvis et fly krasjer blir bildet ofte lastet opp der først. Men lytterne – de befinner seg først og fremst på Facebook. Og som Matt Deegan sier, så er det ikke alle som bruker sosiale nettverk, noe det kan være lett å glemme.

Les Matt Deegans bloggpost om “Radio’s obsession with Twitter” her.

I mine kurs pleier jeg derfor alltid å si som Matt, nemlig at det ikke er noen vits i å konstant nevne Facebook og Twitter på radio. Å nevne Twitter eller Facebook på lufta hver time eller så hjelper lite, fordi de som allerede hører på deg, er ikke de du vil nå ut til med sosiale medier. Det du burde gjøre er i stedet å spre ditt beste innhold på sosiale medier, i håp om at lytterne liker det og deler det med sine venner, som så kan bli til nye lyttere.

Du har akkurat utviklet et nytt fem-dagers kurs i digital journalistikk. Hvilke kunnskaper fra kurset tenker du at journalister kunne hatt spesielt godt av å vite om sett i lys av opptøyene?

Claire: En av hovedgrunnene til at jeg er overbevist om at lengre kurs er viktig er fordi det er tydelig at det er stor forskjell på å kunne bruke sosiale medier i teorien, og på å faktisk gjøre det når det skjer en større krise, som opptøyene i Storbritannia. Mange har kommet på dagskurs og sagt at de har gjort dem mer bevisste på hvordan sosiale medier kan brukes. Og mange sier at de ikke har hatt den fjerneste anelse om hvordan lytterne deres faktisk bruker sosiale medier, eller hvordan de kunne bruke sosiale medier for å få tak i ideer og innhold.

Men det er altså en stor forskjell i å vite om det potensialet sosiale medier har, og å føle seg sikker på hvordan man kjapt kan få tak i de beste case’ene eller å vite hvordan man best kan kontakte potensielle kilder før deadline. Det er ofte hendelser som disse opptøyene som får folk til å innse hvor mye de trenger å lære og hvordan de enda bedre kan bruke denne nye teknologien.

Helt til slutt – hvilke nye lærdommer om sosiale mediers rolle har du selv gjort deg i løpet av denne månedens opptøyer? 

Claire: Den største overraskelsen jeg fikk gikk på hvor kjapt folk, journalister og politikere skyldte på sosiale nettverk. Forslagene om å forby sosiale medier i krisesituasjoner er utrolig naive.

Sak om at David Cameron skylder på sosiale medier.

Motsvar til Cameron av Jeff Jarvis. 

Hvis man hadde bytte ut ordene “sosiale nettverk” med “telefon” i David Camerons uttalelser, for eksempel, ville det gjort det tydelig hvor latterlig og merkelig det er å legge skylden på sosiale medier. Årsakene og forklaringene på opptøyene er komplekse, og simpelthen å skylde på BlackBerryMessenger er latskap - og til syvende og sist farlig.